Lek med årsak og virkning for barn fra 1 til 3 år (og hvorfor småbarn gjentar alt)

Mauro FerranteAv Mauro Ferrante · Oppdatert · 4 min lesetid

Alle som har en ettåring, har sett skjeforsøket. Skjeen går over kanten på barnestolen. Forelderen plukker den opp. Skjeen går over kanten igjen. Førti ganger. Det ser ut som tøys. Egentlig er det vitenskap.

Hva skjeen er til

Fra rundt ni måneder til tre år er barnets viktigste prosjekt å finne ut hvordan verden reagerer på det. Slipp skjeen: den faller, den klirrer, og en voksen dukker opp. Gjør det igjen: samme resultat. Gjør det igjen: fortsatt det samme. Gjentakelsen er ikke stahet; det er et lite barn som bekrefter en naturlov, og det er dypt tilfredsstillende, fordi en verden som svarer forutsigbart, hjelper barn til å føle seg trygge.

Psykologer kaller dette læring av årsak og virkning, og det legger grunnlaget for mye av det som kommer senere: språk (jeg sier «opp», og jeg blir løftet), sosiale ferdigheter (jeg smiler, hun smiler) og etter hvert resonnering («dytter jeg på tårnet, faller det, så det lar jeg være»). Et barn som har hatt tusenvis av pålitelige erfaringer med årsak og virkning, er et barn som forventer at verden gir mening.

Dette har gode årsak-og-virkning-leker til felles

Leker som spretter opp, trommer som lyser, en tresleiv og en kasserolle hører alle hjemme her. Det samme gjør et tastatur, hvis datamaskinen får lov til å svare, og det er det Kaboom Keys er til for.

Et mål å sikte på: neste steg

En gang rundt toårsalderen er ikke ren årsak og virkning nok lenger. Barnet vil ikke bare at noe skal skje; det vil få en bestemt ting til å skje. Det er her sikting, timing og forventning begynner.

Ball Bonanza er laget nettopp for dette steget. En ball spretter rundt på en skjerm full av emojidyr. Trykk hvor som helst, så flyr ballen mot fingeren. Treffer den et dyr, snurrer dyret rundt, blir flatklemt eller ser overrasket ut. Det finnes fortsatt ingen måte å tape på og ingenting å bli ferdig med, men nå finnes det et mål, og virkningen avhenger av hvor du trykker, ikke bare om du trykker. Det er et ordentlig sprang i vanskelighetsgrad, og toåringer tar det med synlig stolthet.

Tre ting spillet lærer bort i det stille:

  1. Sikting. «Jeg vil ha ballen dit, så jeg trykker der.»
  2. Å tåle å vente. Trykket kommer først, sprettet kommer et øyeblikk senere. Å lære seg å vente et halvt sekund på et resultat er vanskeligere enn det høres ut.
  3. Å lese reaksjoner. Dyrene har ansikter. Barna begynner å sette ord på det de ser: svimmel, overrasket, ustø. Det er et ordforråd for følelser, lånt fra et fysikkspill.

Det er også et mål i hver ende av banen, med et dyr som keeper som subber fram og tilbake på streken. Et mål utløser stor jubel, konfetti og et publikum som hopper, og så går ballen tilbake til midten for avspark. Ingenting blir telt, men nettet gir siktingen en grunn: barna begynner å velge et mål og styre ballen mot det, trykk for trykk. Keeperne er trege og kaster seg av og til med vilje feil vei, så en toåring scorer ofte nok til å fortsette å prøve.

Når dere spiller sammen

Ball Bonanza er en sandkasse, så den voksnes jobb er å kommentere, ikke å instruere:

Med et par minutters mellomrom vinker dyrene farvel og en ny gjeng kommer inn, og det dukker opp ting å samle på som gir en ekstra ball, setter opp farten eller inviterer flere venner. Pek på dem; en toåring legger ikke merke til en liten forandring på egen hånd.

Videre herfra

Når barnet begynner å spørre etter regler og vil vite om det gjorde det riktig, er det klart for spill med et mål. Stack It Up er et godt første spill: slipp klosser, bygg et tårn og le når det raser. Sammenraset er laget for å være det morsomme, så den første smaken av å «prøve» kommer uten den første smaken av å «tape».

Kilder

Flere guider